For de uinnvidde: Studionørd er en sjanger. Med nok unge menn utstyrt med hjemmestudio, instrumenter, sampler og fritid av vestlige proporsjoner måtte det bli slik, og Koppen er et svært takknemlig eksempel.

For selv om Koppen utviser mange av de vanligste studionørdkjennetegnene, som 8-bits elektronika blandet med lo-fi pop (noe helt annet enn elektropop), og stadig bruk av stemmesampler fra filmer og radio, tar han seg også tid til å leve opp til en god dose mer generelle nørdefordommer. Det er faktisk ikke en drøy overdrivelse å si at de eneste gjennomgående elementene i «My Fashion Statement…» er lydeffekter fra gamle dataspill og samplinger av japanske jenter som snakker. Tanken om at låtene på en skive burde likne litt på hverandre, forkastes med største selvfølge.

En ekte studionørd har nemlig lite til overs for båser. I løpet av de første femten minuttene har man vært innom Kraftwerk ca. 1986, noe drone-rap, en Magnetic Fields-aktig kjærlighetslåt om en robot, en nydelig banjodrevet popduett og et stykke klapping, tramping og messing ispedd opp-pitcha stemmer. Og da er du ikke engang halvveis.

Kort fortalt: «My Fashion Statement…» er kanskje det tredje beste studionørdalbumet jeg har hørt, og en nærmest sjokkerende oversiktelig rundtur i verdens mest uoversiktlige sjanger.