Navnet til tross, dette er ingen danceduo fra Lørenskog. Rumble in Rhodos er lyden av fem hardtarbeidende, hardtslående menn i sin beste alder fra Follo.

De står fremoverbøyd over gitarene sine, banker raffe riff inn i strengene og sender lyd-tsunamier rett i øret. Jeg har aldri sett dem live, men jeg kan høre hvordan det tar seg ut. De er i angrep, de skal opp, de skal fram, og du skal stå foran scena og svette.

Debutalbumet Own me like the city er tåit indierock. Gode melodier drives fram av gitarriff, repetetive (i positiv forstand) soloer og en trommis som slår for livet.

Vokalist Thomas Bratlie er fra naturens side velsignet med en særegen stemme som spenner fra det pent melodiske til rein gauling. En vokalens dr. Jekyll og mr. Hyde. På denne plata tar den spinnville mr. Hyde mye av oppmerksomheten. Skrikevokal er tøft, men det krever både troverdighet og variasjon. Når vokalen går i taket allerede fra første strofe, blir det vanskelig å løfte låta til et nytt nivå. Jeg trenger litt lys for å se mørket. Yin og yang. Karma og koma. Plata ville stått enda sterkere om den sympatiske doktoren hadde sluppet til litt oftere.

Men når det er sagt: Skrikingen får følge av store mengder ull, i form av tøffe låter, framført med urokkelig attityd. Da er jeg fornøyd.