Ute i den store verden sies det at nordmenn er innmari opptatte av å være koselige, men svenskene kan ikke sies å være det spor mindre koselige, de heller. Maistang, billig øl, landlige røde stugor og Bamse - verdens sterkeste bjørn. Og Lisa Ekdahl. Og Lisa Ekdahl.

Pärlor av glas fortsetter delvis over samme lista inn i et velmøblert hjem med sympatisk gitar, sjarmerende rytmer og Ekdahls lille, store stemme. Jazzpopen fra tidligere er imidlertid nesten fraværende. Dessverre. For den erstattes av en langt kjedeligere viserock; og Ekdahl står i fare for å oppfattes som nok en jente med gitar. Inntrykket forsterkes av en påtatt, søtladen, nesten jewelsk babystemme som av og til smyger seg inn og tar over for Ekdahls småslepende, vakre.

Tematisk er albumtittelen treffende; det handler om hjerter og knopper og glass, alt som kan briste, og som gjør det, i tide og utide. Hun synger om å foretrekke glassperler framfor ekte perler, for alt som er vakkert er skjørt og knuselig. Det skjøre trenger tid før det gjør inntrykk, for å åpne seg og fullende sitt potensial. Så også denne plata.

Vi ønsker jazzen velkommen tilbake, og Jewel tilbake inn i Jewel. Men like fullt; Lisa Ekdahl kan å gi det koselige en brodd, og gir begrepet «bakgrunnsmusikk» en ny, positiv dimensjon.