Doink doink schmekk. Bænk blænk flinnngoour pi-swouuupp. De av dere som fortsatt leser: Hjertelig velkommen til enda en anmeldelse av en Rune Grammofon-utgivelse. For de uinnvidde betyr ofte dette musikk av alternativ karakter. Og for de innvidde: Thomas Strønen, perkusjonist og trommeslager, en slagkraftig mann med andre ord (ehee), har sluppet sin første soloplate.

For de som hørte Sticks and stones, soloplata til Paal Nilssen-Love, så er dette et helt annet uttrykk. Strønens musikk er en slags minimalistisk-rytmisk elektronika, med mye, nesten mer annet i lydbildet enn et akustisk trommesett. Om ikke denne elektronikaen er utpreget dansbar, så er den utpreget hørbar. Strønen har et kreativt og melodisk spill, og låtene har en så omfattende bredde i lyd og oppbygning at det er imponerende at alt er spilt inn live.

Plata inneholder referanser til Phillip Glass, Steve Reich og Jim’O’Rourke, men Pholitz kan kanskje best karakteriseres som et enormt urverk der man kan legge øret inntil alle de mange forskjellige tannhjulene som går rundt i takt og utakt med hverandre. Plata krever sin lytter, men den som tør å ta seg tid til denne progressive meditasjonsmusikken vil få valuta for pengene, eller gavekortet. Trekk opp og sving pendelen!