«Åh, jeg har så lyst til å få det til, jeg har så lyst til å nå ut i verden!» Men med hva? Med noe som ikke betyr en dritt?

Marte Wulffs debutplate jacket er en søt og hyggelig plate altså, for all del, nynn-bar og deilig. Du kjenner sikkert igjen reklamelåta «carousel (of love)» - det er singer/songwriter-pop med Wulffs vakre stemme og pianoklang. Problemet er bare at unge jenter kjemper seg opp og fram og river ned barrierer som, med fare for å høres ut som en skikkelig rødstrømpe, menn har bygget opp i årtusener, for hva? For å formidle ingenting? Det er trist at man ikke klarer eller vil formidle noe motstand i det man skaper. Det er helt greit å ikke høres ut som protestsangere fra 60- og 70-tallet, men herregud, det finnes noe som heter brodd!

Artister bruker fem år og hele sin ungdomsiver til å formidle at de elsker kjæresten sin og savner ham, og at alt de vil gjøre er å ligge i en blomstereng og suge på et strå sammen med ham resten av livet. Hvorfor? Jeg nekter å tro at livet er så sukkersøtt og deilig, selv i fredelige lille Norge, som foruten å ha forferdelig mye svart gull er i verdenstoppen på selvmordsstatistikken.

Kanskje det hjelper da, å kjøpe en plate med søte drømmer, så du glemmer alle sorger og kan seile av gårde på en rosa sky. Hvis du da ikke gjennomskuer det på halvveien og ramler ned...