Nordlendinger blir generelt gjort mye narr av. Å synge på nordnorsk har blitt parodiert utallige ganger. Krim har måttet sloss for å få anerkjennelse som litterær sjanger. Anne Lorentzen har ikke valgt en enkel oppgave, for på Krim har hun latt seg inspirere av krimforfattere, og utgivelsen skal visst være en utvidelse av krimsjangerens «subversive potensial», som det heter i et usedvanlig pretensiøst presseskriv. Krim er heller en innskrenking.

Låtene gir stort rom til vokalist og tekst, og da kan man driste seg til å forvente tekster med mer eleganse og kreativitet. Og kanskje et mer kritisk blikk på form. I låten «To skritt etter» får man høre refrenget hele seks ganger. Refrenget består av én setning sunget seks ganger, med minimal melodisk variasjon. Det blir 36stk «du e allti to skritt etter» i løpet av 5 minutt. Det sier sitt. Følgende vers fra låta «Paradis» vekker heller ikke tillit: «Vil du kjenne havets milde bris/være midtpunkt i en film så fin/ønske du dæ lakris og is/og et liv med vinnerlykke og lin». Når også låtmaterialet og arrangementene holder seg i skyggen, blir det ironisk nok ikke mye gåsehud. Men vil du fortsatt høre krim istedenfor å lese den, så kan du be en venn ule utenfor vinduet ditt etter at du har lagt deg. Eller låne en lydbok.