Vi befinner oss i ei høyblokk i en forstad i Mexico. Mor er borte, og de to fjortenåringene Flama og Moko ser fram til en søndag med cola og x-box.

Men i dag får de ikke være i fred. Nabojenta Rita invaderer kjøkkenet for å bake. Og pizzabudet, som de ikke vil betale fordi han kommer elleve sekunder for seint, nekter å gå før han får pengene sine. På toppen av det hele går stadig strømmen, så det er ikke så mye annet å gjøre enn å snakke sammen. Etter hvert som dagen sniker seg av gårde utspiller det seg små scener mellom de fire, og det avsløres stadig mer av hvem de egentlig er.

Dette er en independentfilm med et begrenset budsjett. Filmet som et kammerspill i sort/hvitt, med få roller besatt av ukjente skuespillere, er det meste kuttet ned til basic. Allikevel klarer den å gjøre det gode independentfilmer gjør; snu potensielle svakheter til fordeler.

For det kunne blitt et sirupsdrama, men er en ganske fornøyelig komedie med filosofisk dybde. Det sobre, hverdagslige bakteppet gjør at de til tider småabsurde, komiske tvistene i historien kommer til sin rett. Slik reddes filmen fra å bli for kjedelig, selv om den er langsom.

Det føles faktisk som at man har tilbrakt en dag med to tenåringsgutter, den sekstenårige nabojenta og et pizzabud. Filmen er søndag. På godt og vondt.