Det meste her i verden gjentar seg. Om ikke det gjentar seg selv, kan du banne på at noen andre gjør det. Julaften. Kjærlighetssorg. Dårlig popmusikk. Ytterst sjelden opplever man noe som både er nytt og bra. Men når det skjer, enten man er forelsket eller det er et nytt pålegg, får man lyst til å prøve det igjen. Og igjen. Og igjen. Skjønner? Det er slik verden funker. Lei av eksamen? Lei av gamle vaner? Prøv noe eldgammelt. Hvor ofte hører du på joik?

Du kan komme til å gjøre det betydelig mer i tiden som kommer. For de som ikke har fått det med seg: Adjágas varmet opp for Madrugada i Spektrum på fredag. De joiker. Men de joiker ikke slik du har hørt det. Eller slik du tror det kommer til å høres ut. Platens instrumentale uttrykk er så langt fra finnmarksvidda som du klarer å komme. Det er singer/songwriter-materiale, det er klangtepper, rare lyder, det er country og Gillian Welch og banjo og blues og ballader og bass med boost. Og det er nydelig. Og det groover. Og det er nydelig igjen. De aller fleste av oss kan innrømme at vi ikke har snøring på samisk kultur og historie, selv om vi bor i samme lille land. Benytt sjansen til å oppdage et nytt og velprodusert musikalsk uttrykk som graver i brystkassa di. Kast fordommene dine i bøtta. Sett Adjágas i spilleren. Lytt. Og gjenta det.