Utfordringen for et vellykket nummer av Samtiden, i utover det helt banale at sakene bør være godt skrevet om interessante temaer, er å unngå ren navlebeskuelse, men samtidig til en viss grad respektere at store deler lesergruppen faktisk interesserer seg for navlen, bruker mye tid på å diskutere den, og spent avventer hvordan åndskjempene i Samtiden skal ta navledebatten til nye høyder.

Innlegg i det man kan kalle navlediskursen er rasende engasjerende i Blindern-korridorer eller på Kunstnernes Hus, men ofte fort uinteressante for alle andre, med unntak av de som gjerne skulle deltatt i diskusjonen. Merk at det ikke nødvendigvis betyr at temaene er uviktige. Men de krever sin penn for å engasjere en leser som ikke allerede er inne i debatten. I denne utgaven er det for eksempel forfatter Nikolaj Frobenius som klarer dette. Honnør til ham.

Men den som oppfatter litteratur som irrelevant, og en diskusjon om systemet for økonomiske publiseringsinsentiver ved Universitetet i Oslo (og det er til dens forsvar en grundig og reflektert redegjørelse) som ubetydelig småpirk, kan for eksempel lese seg opp på terror, eller utforske norske tiggeres yrkesstolthet med Camilla Lied. Det er kanskje ikke verdensomveltende kraft i tankene som formidles i dette nummeret av Samtiden, men det er noe å lese seg smart på. Og det er da i hvert fall noe.