Året er 1984. Det er siste skanse for den første punk-bølgen i Skandinavia og begynnelsen på glamrock og synthpop. I en snever og trangsynt bygd utenfor Sveriges hovedstad er Abra den eneste punkeren, et desidert utsatt mobbeoffer som verken har venner eller kjæreste. Uten noe å tape slenger hun seg derfor med en turnebuss til Stockholm. Målet er å starte band og gi ut singel før jul.

I likhet med Lukas Moodyson, mannen bak filmer som Tilsammans, og Fucking Åmål, presenterer regissør Ulf Malmros en munter film med alvorlige undertoner. Kombinasjonen av å være jente og å ville fram var på 80-tallet verken vanlig eller særlig legitimt i en musikkbransje dominert av menn. Det skjer mye snusk på bakrommet til Errols, Stockholms svar på Blitz, og det går særlig ut over jentene. Slike skildringer gjør en ellers kjedelig historie mer interessant, men det er fortsatt en ganske typisk historie om å lykkes.

På tross av å være like forutsigende som et hvilket som helst Hollywood-verk, reddes historien av noen utrolig sjarmerende karakterer, morsomme replikker, og enkelte scener der jeg - og resten av salen - endte opp i kollektiv latterkrampe. Dessuten er filmen et fantastisk musikalsk tilbakeblikk til midten av 1980-tallet - en tid som noen vil gremmes over å ha vært en del av, og som for andre vil være en lykkens nostalgi-tripp.