Dette bandet er sponset av Statoil. Det er riktignok ikke så ille som å være Idol–vinner, men man blir ikke kritikerfavoritt av sånt. Men hvem som sponser hvem bør ikke spille noen rolle når man evaluerer en plate. Kunstverket burde få tale for seg selv.

Det hjelper uheldigvis ikke det spøtt i Subtonics tilfelle. Nesten alt er feil med denne skiva: Fra tyggegummien i kjeften til to av medlemmene på bandbildet, via et stygt cover og en blass produksjon til tekster som er både intetsigende og klisjéfylte.

Et kjennetegn ved jazzen er en praksis med å spille standardlåter. Det går ut på at man spiller utslitte låter i egen versjon; man viser sine evner som jazzutøver ved å reversere uttørkinga som har gjort låtene til svisker. Subtonic snur dette på hodet og spiller egne låter i utslitt versjon.

Det er i utgangspunktet ingenting galt i å ville forvalte tradisjoner, men da bør man gjøre det med såkalt fingerspitzgefühl, slik som for eksempel Come Shine. Men når man får vite at Subtonic har sitt utspring på Musikkhøgskolen, og når de leverer musikk som først og fremst lystrer reglene for hvordan man lager tradisjonell jazz uten å tilføre noe eget, får man fort en følelse av å lytte til lekser.