Brett permen til venstre så det knaker i bokryggen. La øynene scanne de første ordene. Stopp! Se opp. Hva tror du egentlig at du kommer til å lese nå?

Ikke dette vel? Om 20 år gamle Maria, renholdsvikar og sosiologistudent, som daglig fantaserer om å bli intervjuet av Vestlandsrevyen i enhver situasjon. Om 15 år gamle Alma midt i verste pubertetshelvete som ringer sextelefonen hjemmefra og kjøper hasjsigarett i storefri. Om Marias hjemmeværende 8-barnsmor (bedre kjent som Kona til Sebjørn), som ikke orker å være hjemmeværende lenger, men tar buss til Oslo for å demonstrere alene foran Stortinget mot eventuell nedleggelse av den lokale kålrabifabrikken.

Tre ulike jenter som alle presses av mønstre og forventninger, som ikke finner seg til rette i dem, og som gjør klønete og sjarmerende idiotiske, men dønn ærlige forsøk på å bryte ut. Olaug Nilssens språk er renset med pyrisept, enkelt som i en barnebok, men tilsvarende presist. Og kreativt! Innslagene med manusreplikker og typografiske dikt glir fint inn i en slags helhet, og rytmen og tempoet i teksten (særlig på de siste sidene) går som ei kule. Dette får meg verken til å le eller gråte, tenker du. Men jeg lover at når du bretter igjen siste side, skjønner du at verden ikke alltid er slik som du tenker.