En trist uke i Amerika består av kronologisk sorterte artikler fra «Gonzojournalistikkens fars» tidlige karriere på sekstitallet, og nesten helt fram til han ble skutt ut i en 45 meter høy kanon i august i år.

I motsetning til journalister flest, skriver han om saken som gikk til helvete. Han presser inn alt det som ellers pleier å gå tapt på veien innom notatblokka. Og dersom han må «kysse» Nixons pressesekretær «i ræva», så skriver han det. Med en utsøkt nese for samfunnets råtne egg sparker han oppover, nedover og ikke minst mot artiklenes aksiomatiske midtpunkt, seg selv.

Innledningsvis fungerer Hunter-skikkelsen som et glimrende fortellergrep og en uunngåelig del av det han prøver å skildre. Men etter hvert begynner jeg å mistenke ham for å posere seg selv. Det blir til slutt et freakshow av dekadens, dop og selvopptatt bitterhet. Nesa hans er ikke lenger vendt ut mot verden, men mot hans egen kultstatus. Artig lesning, men langt i fra stor litteratur, og høyst diskutabelt journalisthåndverk.

Det har blitt sagt at denne mannen ble spist opp av sin egen myte. Dette er herved dokumentert. Men boka er også en kulturhistorisk dokumentasjon på at Natt & Dag ikke oppfant seg selv, og at deltakende reportasje er mer enn «Harald som gjør ting han ikke kan».