Plywood kaster seg ut i det norske musikklandskapet og håper nok å lande i sin egen lille dam. For mild tungrock er ikke Norge oversvømt med.

Fra første spilleminutt har de tre gutta satt sjangeren. De følger den klassiske oppskriften med tunge riff, men ikke for tunge. Hissige trommer, men ikke for hissige. Slik at både du og den rocka tanta di kan høre på uten at noen av dere blir støtt.

Plywood lager altså tøff musikk. De tunge gitarene river i høytaleren og vekker av og til den lille headbangeren vi alle har i oss. For det er deilig å høre noe enkelt og rått uten at det nødvendigvis er dystert eller «ut-og-drekka»-rock. Men bandet tillater ikke at lytteren blir for utagerende, til det er The Ways of The Past for mild og snill.

Faren med mild tungrock er at den fort kan bli litt monoton der den vaker mellom tungmetall og pop-rocken. Noen ganger faller Plywood i denne fella. Men stort sett klarer de å skape nok variasjon til at det ikke blir kjedelig. De har forstått betydningen av kontraster i musikken, og har noen fine partier med dempet gitarplukking og til og med noen strykere. Da er også albumet på sitt beste, selv om de leverer musikken relativt oppskriftsmessig, og det tidvis kan bli en smule ensporet.

Plywood har uansett levert en lovende debut som byr på mye kvalitet.