Noen filmer krever av deg. Du må gi. Og ta. Gå i dialog. Erkjenne og erindre. Utfordre sansene i lange, dvelende scener der ingen detaljer i det komplekse, menneskelige sinn skal overses. Det gjør vondt. Men det er nødvendig. Eller er det egentlig det?

Når du i stedet kan suse inn i animasjonshimmelen sammen med dine plastalina-venner Wallace og Gromit. Når den distré oppfinneren og hans overskolerte hund har fått sin første helaftens film. Man kunne frykte at overgangen til det lengre formatet var løst ved ganske enkelt å vanne ut den gode, gamle oppskriften fra de tidligere filmene. Men det er ingen grunn til panikk. Her er det ikke spart på noen av råvarene. Og, unnskyld metaforen, suppa er tjukkere enn noensinne. Ikke nok med at historien om den fryktede varkaninen er god, som krydder er det i tillegg slengt inn bøttevis med referanser til alt fra King Kong til Western-filmer. Du skal følge godt med for å få med deg alt i en munnfull. Og vissheten om at all denne moroa er laget ved å flytte alle hunder, biler, varkaniner og mennesker tjuefem ørsmå flytt i sekundet gjør ikke måpefaktoren mindre.

Dette er en og en halv times, tanketom virkelighetsflukt. Og jøsseball som det funker! Wallace og Gromit gir deg kanskje ikke evig lykke. Men er det ekte lykke? Definitivt.