Brutal ondskap, hat, vold og død. Nasjonalromantisk? Neppe i vanlig forstand. I det norske black metal-miljøet, derimot… Debutromanen til eks-trommis i Gorgoroth, Erlend Erichsen, inneholder så mye svart metall at den neppe ville blitt sikkerhetsklarert på Gardermoen. Nasjonalsatanisten handler om to unge gutter i Bergen på midten av 1990-tallet. Etter en konsert med Gorgoroth, danner gutta bandet Stormvold og tar navnene Ljavold og Vinterblod. Bandet har som mål å skape «true Norwegian Black Metal».

Nasjonalsatanisten er en kald og mørk historie om å ville skape avstand til fellesskapet, om å ikke stole på noen, om et miljø hvor antikrist og tung musikk dyrkes på heltid. Boka er lettlest, men så godt skrevet at leseren sitter anspent med en ubehagelig, råtten følelse fra første til siste side. For historien er like suggererende som black metal er for gutta i Stormvold; de blir nemlig mer og mer besatt av den aggressive musikken, tross advarsler fra engstelige venninner. En venter nesten at Erichsen skal avslutte med en moralsk konklusjon, så de unge lovende ikke skal lese boka og konvertere til omvendte kors og spikerklubber, men historien er egentlig avskrekkende nok i seg selv. Dette er uansett en dramatisk og drivende fortelling om et miljø få romaner skildrer.