Hvordan gjøre drap og lemlestelse til noe som skaper solidaritet, fellesskap og ikke minst klingende mynt? Moore tar et grundig opprør med et system som har gjort det så lett å glemme alt det historien burde ha lært verden.

At brutalitet har gode vekstvilkår i samfunn preget av ignoranse, frykt, og konstruerte ideer om fellesskap, er vel ingen nyhet. At de som tjener på dette aldri er de samme som må betale prisen, burde vel heller ikke overaske mange.

Moore viser oss en rekke komiske og lite flatterende bildesekvenser av George W Bush. Men i stedet for å la det bli stående som et fjollete angrep på en enkeltperson, tegner han et skremmende menneskelig bilde av presidenten vi elsker å hate. Først og fremst er dette en kritikk mot et system som har klart å bringe en slik mann til makten!

Imponerende sterk dramaturgi bestående av tragedie og presidentens tirader, elegant lydsatt velvalgt populærmusikk, gjør det mulig for Moore å konkludere mye ut av lite. Det er likevel viktig å ikke forstå dette som noe annet en veldokumentert meningsytring. Og er det dette som må til for få den Amerikanske oppunionen til å åpne øynene, så la gå.

Filmen er behaglig fri for kyllingdrakter og superhelter, og kun ti minutter er viet til å gjøre narr av stive menn i dress. Moore er fortsatt forenklende og populistisk, men har sluttet å leke klovn. Takk og pris!!!!