Vi jenter maser ofte på at gutta ikke viser nok følelser. Vel, her er fem alvorlige gutter som har en tilsynelatende utømmelig kilde av sinttristhet som de mer enn gjerne blottlegger. Transition er den andre EP-en til bandet, som opererer innenfor det som kalles emocore; sjangeren for nettopp triste, såra og fremmedgjorte hvite gutter. Sjangeren er flittig (mis)brukt av diverse pubertale kjellerband, noe som har bidratt til å gi den et til tider ufortjent dårlig rykte. De melankolske følelsene uttrykkes gjerne gjennom vokalharmonier og strengeplukk på gitaren, de mer sinte gjennom desperat roping, bruk av ordet fuck og aggressiv trommepedal. Rest of my life har unngått de største fellene. Tekstene deres har en slags Verfremdungs-effekt, med kryptiske ord og metaforer lytteren kan bryne seg på. Dette fungerer i stor grad bra, særlig på emoballadene «in a basement/birdwatching» og «wish for later now» som ellers fort kunne blitt flaue klisjélåter.

Noe annet som også hjelper til med å løfte bandet opp fra kjellerstøvet er celloen. Den gir lydbildet en ny og fyldigere dimensjon, og gjør det hele hakket mer sofistikert. Men til tross for disse positive trekkene makter ikke Rest of my life å heve seg over det standardmessige. Dermed ender man fort med å bli mer sår i øregangene enn i sjela.