Willy Wonka: Kan man unngå å elske noen som har sin egen sjokoladefabrikk?

Det var som liten, med dyna foran peisen at jeg møtte Roald Dahl for første gang. Som alle andre barn elsket jeg universet hans, med eventyrlige karakterer - slemme monstermennesker og snille helter.

Willy Wonka, eier av verdens største sjokoladefabrikk, utlover en konkurranse der premien er en omvisning i fabrikken. Filmens Charlie Buckit (vår helt) og de fire andre heldige vinnerne med foreldre, er alle er svært boktro presentasjoner av Roald Dahls fantastisk endimensjonale karakterer. Johnny Depp, som har drevet i sjokoladebransjen tidligere, gjør en fabelaktig karakter som Willy Wonka; eksentrisk og barnlig i sin egen lille verden, med stadige flashbacks fra en traumatisk barndom med sin onde, humørløse tannlegefar som hatet godteri.

Sjokoladefabrikkens indre er magisk, veldig magisk, og det danses og hoppes og sprettes hele tiden. Tim Burton har strukket seg langt for å bruke ekte kulisser framfor dataanimerte, og har skapt et vakkert paradis der de underfundige Oompa-loompaene driver storskala sjokoladeutvinning. Jeg kan ikke annet enn like verdenen Tim Burton serverer, med den kjente glassheisen, sjokoladefossen og teleporteringsmaskinen.

Alles forventninger er selvsagt i skyene når Tim Burton filmatiserer tidenes barneklassiker, men filmen er nok også rettet mest mot de små. Jeg sitter igjen med en følelse av at boken var morsommere, muligens fordi jeg selv var liten da jeg leste den. Dahl gjorde jo aldri noen særlig forsøk på å skrive virkelighetsnært, og filmen blir derfor også en fantasi. Med sin endimensjonalitet mister filmen karakteren som drama, og den er ikke morsom nok til å være en ellevill komedie. Men barna kommer til å elske den; både som moraliserende drama, og som komedie.

Jeg ville uansett solgt sjela mi for å få en omvisning i denne fabrikken.