Det må sies fortere enn svint: Agnar Lirhus’ debutroman, Skogen er grønn er bra. En liten perle, er den.

Filip Randén – bare hør på det navnet da – er sjåfør på Säfflebussen, Oslo-Stockholm og Oslo-Berlin, fast turnus. Han har imidlertid ikke alltid vært bussjåfør. For noen år tilbake var han student, gikk på Blindern og leste Wittgenstein til øyet ble stort og vått. Den drastiske forandringen av livssituasjon skyldes en personlig krise og et påfølgende filosofisk eksperiment, hvis detaljer ikke skal røpes her.

Lirhus skriver seg altså inn i den etter hvert godt representerte norske genren «Ung-mann-går-durabelig-og-eksistensielt-på-snørra-for-deretter-å-komme-til-en-slags-avklaring-, eventuelt-ikke.» Uten at det gjør noe. Lirhus kjenner genren til fingerspissene og håndterer rekvisittene – vidløftige teorier om tilværelsens beskaffenhet, fyll, damebekjentskaper, særegne og karakterdefinerende interesser, Kvinnen med stor K etc.– med den kleptomanes fintfølelse og selvbevissthet.

Det hele er pakket inn i et lett oppstyltet, nesten stammende, og lekent språk som tidvis gjør romanen til svært morsom lesning. Så morsomt at noen kanskje vil fristes til å avfeie det som fjas og feienflotteri uten mye å melde. Det ville være en feil. For dette er alvor, blodig alvor – visst faen.