Først må dette ut av verden: Ove Svendsen, sanger etc. og primus motor i The Owens, har en pen, klokkeklar, androgyn stemme som minner veldig om han i Poor Rich Ones. Dette er et problem for meg. Jeg må imidlertid ta høyde for at mine lesere kan ha positive eller ikkeeksisterende forhold til Poor Rich Ones-vokal, og har dermed prøvd å anmelde denne skiva mens jeg ser bort fra at jeg fort blir kvalm av vokalen. Nok om meg, la oss prate om Magnet.

Jeg klandrer ikke Even «Magnet» Johansen hvis han skulle føle seg litt kopiert av The Owens. Det er mange fellesnevnere å peke på; snirklete covere, romklang og moll over en lav sko, og en enslig melankolsk mann i forgrunnen, bokstavelig og billedlig talt.

Men selv om den grunnleggende tanken bak musikken deres er den samme, nemlig at vår personlige verden har blitt så komplisert og uendelig selvrefererende at man må ta drastiske grep for å føle ekte ro, har de to «bandene» temmelig forskjellig måter å angripe det meningsløse på. Der Magnet gir etter for melankolien og beskriver selvmordstanker og kokainmisbruk med største selvfølgelighet, klamrer The Owens seg til naivismen og synger om prinsesser og huler og skoger, om eskapisme og brennende himmel. For å bruke et bilde bandet kanskje ikke ville satt pris på: The Owens er perfekt musikk for Nemi-fans som ikke skjønner hvorfor man må høre på Emperor for å tro på drager.