I den nynorske diktsamlingen Store stygge dikt setter debutant Ruth Lillegraven ord på tankene sine fra september til januar 2004. Om diktene ikke direkte er dagboksnotater, har jeg-personen en klar tilstedeværende stemme. Språket har en nærmest naiv rettfremhet, og pakkes ikke inn i tunge metaforer eller avklippes i en nymoderne struktur. Lillegraven blander aktuelle hendelser som trikkedrapet på Bislett og Erik Byes død, med personlige skildringer av savn, kjærlighet, barndom.

I «Ferdskrivaren frå nyttårshelga 2004», et av de sterkeste diktene, setter hun flodbølgekatastrofen sammen med «overfladiske» tanker under en romjulsmiddag; «eg kjenner meg for feit og bleik» Vågalt? Ja, og ærlig grotesk. Men i virkeligheten står jo middagen på bordet, mens TV’en serverer verdens grusomheter. Slik blir diktene levende, som tanker som ikke alltid følger et fast strukturert mønster. Nå og da gjør dette også teksten noe oppramsende og slitsom.

Blekket spruter i alle livets retninger, alt blottlegges og beskrives. I Store stygge dikt gis ikke svar på livets store og små spørsmål, de bare stilles, akkurat som i hverdagen. Beskrivelsen av en ung kvinne i Trondheimsveien, i Birkelunden, i fortid, i nåtid, er levende nært. Skru av TV’en og puss brillene, for Store stygge dikt er stor lesning i lite format.