Animal Alphas førstesingel «Bundy» var en av sommerens store gjengangere, og med debutalbumet Pheromones fortsetter de i samme bråkekommersielle stil.

Musikken minner en hel del om nyere metallband som Nine Inch Nails, System Of A Down og Tool; hardt, men melodiøst. Plata er produsert og mastret av folk som har jobbet med nettopp disse bandene, og dette gir en internasjonal kvalitet med et stort og pompøst lydbilde som kler albumet godt.

Band i Animal Alphas sjanger frontes ofte av en skummel, mørk brølemann i kostyme. Derfor føles det forfriskende å høre ei dame utagere i en mikrofon for en gangs skyld. Den teatralske Agnete M. F. Kjølsrud kan i tillegg til å brøle, hyle skrikende og lokke mykt som bare et besatt kvinnfolk kan. Hun er et fyrverkeri av en vokalist som fremstår som bandets naturlige midtpunkt. Hennes autoritære tilstedeværelse har evnen til å gripe lytterens oppmerksomhet og holde den.

En kunne ønske seg at bandet gikk enda lenger ned i sine mørke irrganger og var enda tøffere, det er de hardeste låtene som biter best fra seg. Albumet hadde tålt mer helhjertet og gjennomført bruk av de småbisarre elementene som psykotisk latter og tivolimusikk, noe som ville gjort albumet enda mer spennende og spesielt.

Animal Alpha er fortsatt noen hakk unna den totale gåsehudopplevelsen, men klarer i sine mørkeste øyeblikk å være deilig småskumle.