Enkeltmannsforetaket Egil Olsen og hans Uncle’s Institutions nye plate skiller seg ut fra andre plater ved første møte. Som oftest når man hører på nye plater, havner de enten rett i søpla eller man starter med å være litt skeptisk. Dette går så sakte men sikkert over til at man liker plata mer og mer, før den enten får klassikerstatus eller havner i den store «helt grei»-kategorien. Uncle’s Institutions plate Walkie Talk To Me starter derimot friskt og appellerende med sanger som «Hey You» og «One Man’s Trash Is Another Man’s Treasure». Men ettersom tiden og gjennomlyttingene går, krymper sangene og blir spinkle, simple og for skisseaktige til egentlig å egne seg på plate beregnet for utgivelse til andre enn nære venner av Olsen.

På Walkie Talk To Me er det lek, trommemaskiner, kassegitarer og tekster om damer som dominerer. Det kan funke noen ganger. Men altså ikke her. Der forbildene Eels og Beck klarer å arrangere og produsere de eksperimentelle sangene sine frem til å bli gull, blir resultatet hos Uncle’s Institution gørr. Olsen gjør mest mulig selv i Uncle’s Institution, fra låtskriving til å være produsent og spille alle instrumenter selv. Det bør han kanskje slutte med. Musikkhistorien er full av band som har laget stor musikk nettopp i møtet bandmedlemmene imellom, mens det er svært langt mellom de store øyeblikkene innen gutteromsmusikk laget av en halvung mann med Lennon-briller.