I mangel på noen interessant vinkling velger jeg å skrive denne anmeldelsen utelukkende ved hjelp av det gode gamle anmeldertrikset «semikolonmetaforen».

Kaizers Orchestra er som øl; skapt for nytelse, men stort sett brukt kun, og overdrevent, til fest. Det blir fort for mye av det gode, og hvis du ikke passer deg skjønner du ikke selv at det på tide å stoppe og fortsetter helt til den personen du engang var er totalt borte og folk begynner å unngå deg på gata.

Kaizers er som White Russian; en blanding av ingredienser så totalt usannsynlig at de fleste må overtales første gang, for så å komme tilbake igjen og igjen. Kaizers er som Cuba Libre; en politisk kommentar forkledd som underholdning, eller omvendt. Kaizers er som dyr årgangsvin; undervurdert av massene fordi det er overvurdert av eliten. Kaizers er som bunnen av en flaske whiskey; mer av det samme men bedre og bedre. Kaizers er som absint; utallige øst-europeiske historier om undergang og sinnsykdom destillert og til salgs. Kaizers er som rusbrus; en særs tilgjengelig versjon av ting unger egentlig burde holde seg skikkelig langt unna.

Kaizers er som Jägermeister; det varmet en kald natt i Kongeparken, og vil alltid ha min kjærlighet for det.