Napoo: ønsker å være kort som Rondelles og stille som Ai Phoenix. De skal ha for forsøket. Og for at de ærlig nok kvitrer ovennevnte ønske i kano på tittellåta.

Med så ambisiøse mål og en besetning fra såvel folkemusikkmiljøet som fra retro-støyrock-undergrunnen, sier det seg selv at resultatet blir orginalt. Eventuelt litt snodig. Åpningssporet ‹‹Johnston is sane›› er EPens store høydepunkt og et eksempel på pen og passe sær skrangle-pop. Tromboneovergangene og den naive vokalen setter sensommerstemningen du skulle ønske varte.

Dessverre blir det høst etter tre og et halvt minutt. Mye av tilstedeværelsen fra ‹‹Johnston is sane›› visner bort. De tre øvrige låtene blekner i mørket og mangler et driv. Det lille som finnes av driv på sistelåta ‹‹The hunt››, tar livet av melodien. Napoo: viser tidvis potensiale til fengende riff som hos Rondelles, uten å ha den samme intensiteten. De kan lokke fram lune stemninger som hos Ai Phoenix, men de sterke melodilinjene savnes.

Intensjonen med EPen må ha vært å vise bandets potensiale ved å inkludere låter som peker til musikalsk-geografisk ganske forskjellige kontinenter. Resultatet er en sprikende EP med lengsel etter et melodiøst holdepunkt.