Marion Raven har relansert seg selv som en liten tøffing. Problemet er bare at hun prøver å være hard og ufarlig på en gang.

Plata åpner friskt med røffe gitarriff. Slik prøver Raven å bryte med det milde og snille som lett klamrer seg til soloartister med akustiske gitarer. Men rocken blir fort litt kjedelig, siden den mangler råskap og frisluppet energi. Rockelåtene virker så striglet at de høres ut som om de synges av en som fånyttes prøver å være alternativ i en Idol-konkurranse.

Heldigvis har Raven mer taket på de mer rolige sangene. Hun har en god stemme, og hun faller sjelden for fristelsen å jokke for mye med den når hun synger rolig. Dessverre blir disse låtene også såkalt overprodusert, og det legges til rockeelementer som bare gjør de til en heller platt affære. Det er nemlig kort vei fra godt håndverk til kjedelig øreverk.

Det er tannløsheten som er så trist med denne plata. Her kommer et udiskutabelt musikalsk talent med et helprofesjonelt apparat i ryggen, men Raven skal tilfredsstille alle, og tør ikke satse på å lage noe med litt snert i. Derfor blir albumet noe du kan forvente å høre neste gang du er i telefonkø.