Selvhøytidelige illusjoner

Tror du at den norske virkeligheten er "hvit, middelaldrende, maskulin og heterofil"? Da ser du nok for mye på tv. I hvert fall om man skal tro siste nummer av tidsskriftet Samtiden, der sosiolog Hedvig Skonhoft Johannesen kritiserer tv-mediet for å gi et "oppdiktet og konservativt bilde" av det norske samfunnet. At mediene gir stereotype bilder av virkeligheten burde ikke komme som noen bombe, men illusjonene de skaper trenger likevel ryddige og kritiske analyser av det kaliber Johannesen serverer.

Men om du nå ikke var offer for ovenstående illusjon, så synes du kanskje at nordmenn er et jovialt og lite selvhøytidelig folk som fostrer kunnskapsrike, tolerante og kritiske borgere? Kanskje du da bør du lese Ljubisa Rajics nostalgiske, nesten komisk-sutrende artikkel om Norges utvikling de sist 40 årene. Tross en del uinteressante "alt-var-så-meget-bedre-da-jeg-var-ung"-tendenser, skriver Rajic overbevisende om vår pubertetsaktige trang til selvhevdelse og de unges søken etter tiden før de ble født, en tid da intellektuelle verdier visstnok fremdeles rådde grunnen i fedrelandet.

Spennvidden i dette nummeret av Samtiden er om mulig enda større enn i tidligere numre. Her blir alt fra beinhard museumsdebatt, kriminalisering av innvandrere og nødvendig diskriminering av marginaliserte grupper til Harry Potter, black metal og Knut Hamsuns ubevisste sjeleliv dokumentert, analysert og bedømt.

Illusjonen har en behagelig funksjon: Den opphøyer våre ønsker og begjær til virkelighet og lar oss slippe unna det vi tror er tilværelsens meningsløshet.

I Samtiden får du verden i trynet. Og godt er det.