Hva skal en IT–konsulent med Platon? Ex.phil. er et temmelig interessant fenomen. Det er noe tiltalende ved ideen om at alle fagfelt tilhører en felles akademisk tradisjon, og at det bør kunne kommuniseres på tvers av faggrensene.

Det er sympatisk gjort av Filosofisk institutt å rydde opp i villniset av alternativ pensumlitteratur, og sammenstille tre autoritative bøker. Nytt av året er at de ferske studentene får bryne seg på lange tekster av filosofene selv, snarere enn utelukkende å få servert lunken sekundærlitteratur.

På en måte er tekstutvalget litt motstrøms; de nye studieprogrammene er blitt mer «markedsorientert». Likevel signaliserer bøkene at det fremdeles er vitenskap og utdanning av folk med forskerkompetanse som bedrives ved Universitetet. Pensumbøkene fokuserer på spørsmål om hva viten er og, i forlengelsen av dette, hva vitenskap er. Betegnende nok handler et kapittel med tittelen «Hvorfor er menneskene til» ikke om metafysiske betraktninger, men om arvelære og biologi.

Bøkene vil således tjene som en god introduksjon til den akademiske tenkemåten. Likevel sitter jeg igjen med et savn etter de filosofiske tradisjonene som ikke er representert. Det går et slags skille i europeisk filosofi, mellom det som ofte kalles «analytisk filosofi» og «kontinental filosofi». Begrepene er neppe helt fyllestgjørende, men med en forenklende vittighet kan man påstå at den første gruppen spør seg «hva er viten?», mens den andre spør «hva er vitsen?» Håpet er at vi klarer å stille begge disse spørsmålene.