En umiddelbart fengende fri–improvjazzskive. Hvor ofte hører man det?

Atomics besetning, bestående av Fredrik Ljungquist (sax/klarinett), Paal Nilssen–Love (trommer), Magnus Broo (trompet), Håvard Wiik (piano) og Ingebrigt Håker Flaten (bass) beveger seg med «Boom Boom» ut av den innesluttede nerdetheten man normalt forbinder med sjangeren og inn jovial omgjengelighet.

Ofte blir jazzplater som dette et forsteinet øyeblikk, som en dokumentasjon av en konsert det er trist at man aldri bevitnet. Men Atomic mestrer å formidle spilleglede. Det er verdt å trekke frem rytmeseksjonen; det er den som løfter låtene ut av middelmådighetsgrøten. Blåserne bidrar på sin side med å drapere Nilssen–Love og Flatens insisterende rytmiske driv mykt og behagelig teddyplysj.

Atomics stil er ikke spesielt original, snarere en heksegryte av referanser. Tradisjonell akustisk jazz. Det hintes til Coleman, Mingus og en rekke andre. Atomic kompenserer med lekre arrangementer og åndsnærværende samimprovisasjon.

Egne låter rammes inn av den klassiske komponisten Paul Hindemiths «Praeludium» på den ene siden og eksentrisk–rockeorkesteret Radioheads «Pyramid Song» på den andre. Med sistnevnte gjør Atomic ikke bare en tolkning som fungerer uvanlig bra, de signaliserer også at de har skjønt at enkelte egentlig ikke er så opptatt av jazz, og at de er villige til å henvende som også til dem.