Anne Marie Almedal, Jan Bang, Erik Honoré, Nils Christian Moe–Repstad

Going nine ways from wednesday

Pan m Records

En kvinne, en stemme. Det er i mange tilfeller alt som skal til for å lage vakker musikk. Med en kvinne, en stemme, en dikter og to musikere kan du få til så mye mer. Og det har Anne Marie Almedal (sang), Nils Christian Moe–Repstad (tekst) og Jan Bang og Erik Honoré som produsenter klart. De har laget en plate som utforsker et musikalsk landskap der elektronika, jazz, samtidsmusikk og andre stilarter møter og utfyller tekstene på en måte som setter både lyd og tekst i fokus. Den eneste lydkilden er stemmen Almedal, sanger i Velvet Belly. Den improviserte sangen har så blitt samplet og elektronisk behandlet «real time» av Bang og Honoré, noen ganger til det ugjenkjennelige, andre ganger for å gjøre stemmen enda vakrere, klarere eller sterkere.

Denne platen overlater mye til den enkelte lytter. Det første jeg tenkte da jeg satte på spor nummer én, «Introducing an introduction», var vann. Roen i lydbildet var som roen som alltid hersker under overflaten. Utover i albumet fulgte alt fra vidde og jernbane («Pin up») til jord og begravelse («Cities, waves and beats») , teater («Sound pound») og fødsel. Det er ikke nødvendigvis de konkrete lydene produsentene hadde fått ut av Almedals stemme som gir assosiasjonene, mer stemningen som ligger i dem.

Det er flere kvinner før Anne Marie Almedal som har stått alene foran en mikrofon og laget musikk i kraft av sitt nærvær og sin stemme. Blant annet Diamanda Galas og Sinead O`Connor. Men dette er noe helt annet. Dette er innspillingsteknikk og musikk for det 21. århundre. Og det er så uendelig mye mer komplekst.

Going nine ways from wednesday er ikke en plate du lytter til på fest eller mens du tar oppvasken. Den krever full oppmerksomhet. Skulle jeg anbefale en bruk, måtte det være mens du sitter varmt inne og ser ut på naturens vinterinstallasjon. Naturen er aldri helt lik. Det er ikke assosiasjonene denne plata gir deg heller.