Rett før lukten av råtnende løv og frostrøyk igjen setter preg på tilværelsen, slipper Washington ut sitt første album. Det er visst snart på tide å bli innadvendt og tungsindig.

A new order rising er lengtende, passe pompøs og inneholder de fleste basale egenskaper som kjennetegner god melankolsk popprock. Skiva demonstrerer en utsøkt nese for vakre melodier og arrangementer. Den er velprodusert uten å være glossy. Det kjølige lydbildet balanseres av velplasserte akustiske elementer, steelgitar og fiolin. Et lite leirbål i isødet.

Rune Simonsen er trioens ubestridte spydspiss. Mannen er begavet med en stemmeklang og et register som han virkelig vet å bruke. Dessverre preges han av det som er nokså symptomatisk for denne utgivelsen: De flinke gutta fra Tromsø virker som de er bedre til å lytte til musikk enn å spille selv. Inspirasjonskildene, enten de er representert gjennom Sigur Rós, Pink Floyd, a–ha, Radiohead etc, er så til de grader til stede i et par av sporene at det nesten blir pinlig. Ikke det at det bedrives noen form for gravplyndring, men likhetene skaper forventninger som virker forstyrrende på lytteopplevelsen.

Washington har mye å hente i å være mer seg selv. At det bor noe mer der, er det liten tvil om.