Slakt er god underholdning, og ethvert anmeldermedium med respekt for seg selv må hente frem drittkatapulten en gang i blant. Likevel var det ikke før hun til høyre begynte å humre hånlig tjue minutter ut i filmen at jeg skjønte at det var derfor de var der, de to middelaldrende damene jeg satt imellom på pressevisningen, så langt fra målgruppa til ”apokalyptiske actionromepos” som det overhodet er mulig å komme. ”Riddicks Krøniker” blant anmeldere er en snøball i helvete.

Selv før førstemann reiste seg og gikk midt i filmen lå skadefryden så tett i rommet at rebellen i meg bestemte seg for å skrive noe positivt om stakkars Riddick. Noe annet enn spesialeffektene. En god skuespiller eller en uventet vri i manuset, i det minste en solid stemning. Men nei, ingenting.

Til og med det grunnleggende feiler. Slåsskampene er for mange, for like og for frenetisk klippet. Damene er få, bare passe fine, og beholder klærne på. Skurken er ikke kul, engang.

Det var ikke dømt til å gå så galt. David N. Twohy hadde ikke trengt å skrive inn en liten, meningsløs Macbeth–vri. Måtte ikke kle opp ”the necromongers” i rustninger fra ”Planet Of The Apes”. Hadde ikke trengt å kalle skurkene for ”the necromongers”.

Verden trenger ikke en film hvor Vin Diesel er den beste skuespilleren.