Klokka er kvart over sju. Om morgenen. Jeg har bestemt meg for å utsette Ash sin siste utgivelse, Meltdown for den ultimate rocketesten. Hvis en plate fungerer på denne tiden av døgnet, så er det ordentlige saker.

Den gjør egentlig ikke det. Til å begynne med tenker jeg Grand Prix og irriterer meg litt over manglende nerve. Jeg tenker P4–pønk. Jeg hører plata ferdig, og bestemmer meg for å vente med å skrive noe til jeg har fått hørt plata i litt snillere omgivelser.

Klokka er fem. Solen skinner og det er nesten sommer. Alt låter mye bedre nå. Faktisk nesten bra! Ja vel, så er det fortsatt litt tamt, og produksjonen er kanskje ikke verdens mest spennende, men det fenger allikevel.

Av en eller annen grunn minner Ash meg til tider om Juliana Hatfield. Kanskje er det fraseringene, eller de enkle versene og de catchy refrengene? Eller er det kanskje fordi Tim Wheeler høres litt ut som en dame, eller en veldig liten gutt? Ikke en likhet å skamme seg over i mine øyne.

Ser man bort i fra den nokså flaue balladen ”Starcrossed”, og den litt for teite avslutningen ”Vampire Love” (som kunne vært skikkelig tøff om det ikke hadde vært for en irriterende cello og en tekst som rett og slett blir for drøy) er dette en riktig trivelig, om enn noe tannløs sommer–rock–pop–punk utgivelse full av festivalslagere. God sommer!