Rita er skribent. Ordene på papiret hamrer henne til en annen virkelighet, en annen tid og et annet jeg. Til fordums karakterer, hendelser, barndom og ungdom som ikke vil slippe taket. Lyder, lukter, hud og farger skaper en dus indre bevissthet som gjennomsyrer hele boken. Aldri lever Rita i nuet, bare kanskje helt på slutten der hun sier verden flytter seg når jeg nærmer meg. Ikke engang da tar hun tak i virkeligheten. Vil hun ikke?

De svulstige beskrivelsene gjør at en lures til å tro at teksten inneholder en underliggende mening. Vi møter en person med et ønske om en eksistens i det hinsidige, et sug etter kjærlighet og et rungende savn etter egen kropp som barn. Rita er kaotisk.

Et heftig sammensurium av drøm og virkelighet, nåtid, fortid og fremtid mikses sammen til en grøt der du ikke alltid har anelse om hvem det handler om, hva som er poenget eller om det i det hele tatt er en mening med teksten. Driver forfatteren gjøn med leseren? Stridig gir en leseropplevelse så abstrakt at en må klamre seg til ordene snarere enn innholdet. Når jeg leser boken lurer jeg på hva det er jeg driver med. Er jeg selv gal som bruker tid denne stridige teksten?