Gode bøker slipper ikke tankene dine. I dette tilfellet som en vond drøm, som hjemsøker deg mens du sover.

Vi lukter jord handler om en ung kvinne, hennes tvillingsøster, en leiegård, og deres psykisk syke mor som holder kontakt med døtrene gjennom lange kroppslembeskrivende brev.

Så langt relativt normalt, men ettersom boken tar form, må du spørre deg selv hvem av familiemedlemmene som er den gale. Og hvorfor det drømmes om barn, som senere dukker opp i søppelkasser.

Boken beskriver et nett av usammenhengende opplevelser. Tidvis sitter jeg som et spørsmålstegn febrilsk letende etter tråder jeg kan knyte. Tidvis forbanner jeg boken, tidvis liker jeg den. Kanskje er det forfatterens spenningsteknikk, hvor hun benytter oppstykkede setninger for å bygge oppunder et klimaks som aldri kommer. Kanskje er det de obskøne karakterene, og den suralistiske historien.

Forfatteren forteller uansett nok til at historien holdes i spenn. Boken kunne med fordel vært hundre sider lengre, og trådene litt lettere å gripe. Men sånn er det med drømmer. Man våkner og husker ikke helt hva eller hvorfor. Historien bringer assosiasjoner til både Lynch, og Neil Gaiman, den er god, på en ond, ekkel, men drømmende måte.