Episk homoerotikk

Det gamle Hellas er vår sivilisasjons vugge. De oppfant demokrati, matematikk og filosofi. De oppfant også homser, kanskje ikke så overraskende fra en nasjon som utstyrte sine soldater med lårkort skjørt av skinn.

Troja handler om slike menn i skinnskjørt. De seiler, marsjerer og dreper hverandre i titusentall for å tjene slemme konger med vanskelige navn og skjegg. Kongene, på sin side, tenker kun på seg selv. Bakerst i rekkene, skjermet fra all fare, skaper de intriger og splid som må løses med blod. Skinnskjørtmanns blod.

Den barskeste grekeren heter Akilles og ser akkurat ut som Brad Pitt. Akilles er så flink til å slåss at folk tror han er udødelig, og når en skjeggete konge bestemmer seg for å innta Troja, en by som aldri er blitt inntatt før, bestemmer han seg for å bli med for å udødeliggjøre sitt navn.

Akilles\' motivasjon for å bli med, hvor pinlig overpoengtert den enn er, understreker dog filmens innerste natur. Denne filmen tar opp arven fra

Ben Hur og Titanic. Dette er et epos, og i et epos skal hver karakter være motivert av ett enkelt overveldende ønske. Bak ethvert sverdhogg og under enhver svulstig replikk skal det ligge noe enkelt, menneskelig, og banalt. Et epos skal også være stort, i alle ordets betydninger. Et firesifret antall statister, enorme kulisser verdt titalls millioner, og et ferdig resultat på godt over to timer er påkrevd.

På disse to punktene har Wolfgang Petersen truffet spikeren på hodet med Troja, men det er et punkt til på eposlista som synes å ha blitt glemt: Et epos skal være uforglemmelig.

Troja er ingen kjedelig opplevelse, tvert imot. Det er mye artig ikke-karateinspirert slåssing her, lettkledde mennesker i lange baner, og en forfriskende casting av Orlando Bloom som den bortskjemte fløtepusen han ser ut som. Problemet ligger i mangelen på scener som vil gå inn i filmhistorien som banebrytende. Alt potensielt overveldende her er gjort før og/eller bedre i Ringenes Herre-filmene. Verdt en kinobillett, men ikke et legningsskifte.