Ingen stormvarsel

Ly, som i nok en lyriker som ikke helt vil fri seg fra kjøkkenbenken under vinduet mot hagen med frukttrær i alle årstider og skiftende vær. Når Ingvill Solbergs andre diktsamling samtidig søker ly i trygge, overleverte formgrep, alle godt utprøvd i de siste 50 årenes norske lyrikk, blir det vanskelig å forsvare dette som en viktig litterær berikelse. Ensomhet og tosomhet og alt i mellom er noe poetene liksom har vært borti et par ganger før.

Men i et verk som ved første blikk virker nærmest regressivt, er det likevel noen deler som er mer løfterike. Det som fungerer best er gjerne de aller enkleste, mest fortettede og tilsynelatende hardest tenkte diktene. Her er det bestemt noe verdifullt som presses ut. Slep meg bort bak / steinen der. Dekk meg til / med løv og greiner. Her er de gode unntakene. For selv om det ligger visse spenninger også i de mest episke diktene i samlingen, så slippes ikke disse løs. Aldri, ikke et eneste sted. Og da forblir metaforikken litt for lukket eller fjern for denne leser.

Forvent ikke kraftfulle, gjennomrevnende og forløsende lynnedslag, til det er diktene enten for skjøre og vakre, eller de er for likefremme og nøkterne. De tar deg aldri med, ehm, storm. Og bare ganske sjelden tar de deg med til helt nye høyder.