Stor balansekunst

Det er lenge siden det var spennende i seg selv å kombinere elektronisk musikk og jazz. Fusjonen er vel utforsket av utøvere fra begge sider av spekteret, med varierende, men tidvis stort hell.

Eivind Aarsets tredje soloalbum skiller seg ikke radikalt fra annen elektronisk jazz. For et middels trent øre er det ikke vanskelig å høre at mannen har jobbet sammen med nestorer som Wesseltoft og Molvær, og det er heller ikke umulig å spore aner fra «nordic sound»-gamlinger som Andersen og Garbarek. Likevel har Aarset snekret sammen et album det absolutt er verdt å merke seg.

Gjennom repeterende tema, elektronisk støy og samplinger klarer Aarset å omfavne imponerende mye, uten å miste retning og helhet. I det ene øyeblikk serveres vi tankefull solskinnsmelankoli, for deretter kastes ut i et dystert landskap av mørke klanger og tonearter.

Uten å sette gitaren sin i sentrum klarer han instrumentelt å dominere lydbildet gjennom glimrende timing og en utsøkt klang i strengene. En sjelden egenskap som kanskje rettferdiggjør New York Times’ svært flatterende omtale av hans forrige album. «One of the best post-Miles electric jazz albums».

Et par malplasserte elementer av etnopop utgjør ikke annet enn et par riper i en veldig bra plate.