Du er treogtyve år, og av disse er de siste tre tilbrakt på den samme puben. Hver helg stikker du og dine kamerater i samlet flokk til den samme kneipa og drikker den samme pilsen og forteller de samme historiene i påvente av at noen nye skal dukke opp. Stemningen er god og trygg og stabil, men i det siste har det vært noe som har skurret. Det har ikke vært tenkt en ny tanke mellom disse veggene på tre år, og livet ditt har stagnert fullstendig.

Du skjønner kanskje hvordan jeg har det når jeg hører på Lukestar eller tilsvarende høgskole–flinkisband som har hørt for mye på Motorpsycho, og tror at bassens eneste oppgave i rocken er å være der. Dette er sånn rock folk som egentlig ikke liker musikk kjøper. Låtene er like meningløse og uskillbare som drita netter på pub. Det virker som om man har gått inn for å lage et middelmådig album i visshet om at ethvert forsøk på noe mer ambisiøst ville gått fullstendig på trynet. Albumets grunnmur, sjelen, er ikke der, og gjennom forutsigbare gitarer, cymbaler og pen, men veik vokal skinner det en tom følelse av at hele sulamitten synker i jorda.

Dette er lyden av Lukestar. En generasjon som tror det er en menneskerett å bli rockestjerne.