Bekkelaget–rapper Apollo har mye å bevise denne gangen. Debutalbumet solgte dårlig og kritikkene var lunkne. «Kan jeg kick it,» spør Apollo nå. Dessverre. Satans Sirkus er i hvert fall ikke særlig hardtsparkende.

Greit nok, Apollo prøver ikke å være andre enn seg selv: En ordinær gutt med en masete mamma, og som liker å feste. Men det blir ikke spennende rap av sånt. Særlig ikke når Apollo er en middelmådig rimsmed. Jeg savner gode punchlines og metaforer. Linjer som «jeg sier fuck de(i)g som en nytenkende baker,» blir bare corny. Apollo bruker stor plass på å si lite, og tidvis går han fullstendig på tomgang med nødrim som drivstoff. Hverdagsrealismen, selvskrytet og hiphop–satiren treffer sjelden blink. Noen ganger blir det direkte flaut, som på rap–versjonen av «Tre små kinesere», der han slår over i «kinaspråk». («to sme reppere»).

Satans Sirkus prøver å være en partyplate. Den blir neppe vorspielmusikk hos meg, men jeg innrømmer at den har noen småfengende låter, mye takket være fine beats fra produsenter som Jester og Kake. Latinoflørten Nonsense Refrenger, som gjestes av Elling, Jester og Whimsical, er en spenstig liten sak. Hadde bare resten av skiva holdt samme nivå.