En idé om tungsinnets overlegne autentiske kvaliteter synes å ha gitt følsomme unge menn med kassegitar monopol på musikalsk tristesse. Mange vakre toner har tatt veien fra den kanten, men som svoren tilhenger av lydbåren melankoli vet jeg at vi selvmedlidende grinebitere har godt av litt variasjon.

Jens Lekman har tydeligvis skjønt at det er mulig å formidle savn og smerte med troverdighet, og likevel bevare underholdningsverdien. Til tross for en utstrakt bruk av samplinger og et eksperimentelt lydbilde er When I said I wanted to be your dog et klassisk popalbum. Her er det ikke manko på svulstige strykere og andre populærmusikalske klisjéer. Og i sentrum står den vakre og lettfattelige melodien, hvor Lekmans silkemyke og vibrerende vokal får utfolde seg i all sin prakt. Lett fordøyelig, men meget smakfullt.

Med Morrisseys pompøse selvmedlidenhet og Sinatras selvtillit, gir han en svært åpenhjertig skildring av tilværelsen. Tekstene er tidvis så enkle og direkte han kan mistenkes for å være ironisk. Nødrim, trivialiteter og merkevarenavn er intet tabu. «Did you take tram number seven to heaven? Did you eat your banana from Seven–eleven?»

Varierende, men er på sitt beste som balsam for øret og whiskey for sinnet.