Det var en gang en gjeng emo–gutter med slitte jeans og problematisk kjærlighetsliv, som bestemte seg for å danne et band og servere massene med emosjonelt oppgulp og følelsesladd vokal. Bandet slo an, og de ga ut ca. tusenvis av plater med en paradoksal evne til å gå rett hjem og hus forbi alle samtidig. Musikken deres akkompagnerte mangfoldige samlivsbrudd og postpubertale identitetskriser gjennom hele 90–tallet.

De kalte bandet sitt forskjellige ting. Cerrato, Pedro the Lion, Mercury Rev, osv. osv. Gjennom musikken kanaliserte guttene de mentale problemene de dyrket i stillhet og dempet lyssetting inni den ellers ubrukte forsterkeren. De spilte til de fikk vannblemmer, seneskader og narkogjeld, noe som ga dem enda mer inspirasjon. Alle var enige i at musikken var vakker. Den var liksom så lavmælt og mild, så melankolsk, og så sensitiv at man kunne brukt den som øyesminkefjerner.

Men etter plate tusenvisogén ble verden lei musikken deres. Guttene satt igjen med trommestikkene og lurte på hva som hadde gått galt. De hadde jo kjørt løpet gjennom kjøttkverna etter boka og øvd på triste ansiktsuttrykk i bilspeilet hele veien herfra til evigheten.

– We should have been stars, hulket den ene melodramatisk, før han innså at det var en god tittel. Og så begynte de på neste plate.