Manu og Nadine begår hvert sitt mord, og legger så ut på en intensiv sex & vold–turné. I rollen som eplene som faller fra stammen Thelma og Louise, nærmere bestemt grenen Natural born killers, føler de seg veltilpass. Som de selv sier: «Det som passer best å holde i hånda, er en pistol, ei flaske eller en pikk».

«Er det mulig å bli lei av amoral?», spør Nadine, og er den tankefulle. Manu har «store og malplasserte lyster», og er den ukontrollerbare. Når denne i utgangspunktet så potente blandingen ikke smeller slik den kunne, skyldes det delvis at forfatteren nok ønsker nettopp det. Amoral har blitt reklamespråk, og «store og malplasserte lyster» kunne vært introen til en TVNorge–dokumentar. Nadine og Manu kommer aldri til å finne en punchline som overgår alle andre, de kommer aldri til å knulle noen slik ingen har blitt knullet før. Derfor er de to rovkusenes raid dømt til å mislykkes, i alle fall hvis man forventer at all dritten skal fungere som gjødsel for noe nytt og grensesprengende.

Despentes bruker 288 sider på å belyse dette fra ulike perspektiver. Samtidig lar hun romanfiguren Nadine si det med to setninger: «Det er kjedelig på grunn av det ferdige mønsteret, å gå ut av et mønster for å falle inn i et annet. Det blir ingen overskridelse, ingen skikkelig utskeielse.»