I boka The cocka hola company av Mathias Faldbakken innynder den kronisk misantropiske skikkelsen Simpel seg hos en borgerlig tekstildesigner. Deretter bedøver han henne med en blanding av rødvin og sovepiller slik at han kan tatovere inn ordet «FASCINATION» over hele magen hennes, som en hevn for hennes meningsløse kunst.

Etter å ha gått grundig lei av Hiorthøis minimalist–tomme, tannløse design, spesielt for etiketten Rune Grammofon, har tanken om at han fortjener et like brutalt attentat hjemsøkt denne anmelderen.

Så var det musikken hans, da, sjenert og tilforlatelig elektronika. Hopeness er hva vi kan kalle en studioinnspilling, eller mer sannsynlig: musikk laget hjemme. Live shet inneholder konsertopptak. Hiorthøi har et eget repertoar for konserter, og spiller ikke låter fra skivene. Et prisverdig tiltak i en sjanger hvor fristelsen til å spille av hermetikk truer konstant.

Men når Hiorthøi krysser grensa den andre veien, og tar konsertmaterialet over på CD, blir ikke resultatet helt vellykket. Det som er ment for øyeblikket, og ikke for repeat–knappen, lever ikke opp til tidligere utgivelser, som for eksempel Hei fra 2000. Hopeness er bedre fordi materialet har en bedre dramaturgi. Dessuten behersker Hiorthøi forsiktige rytmer tilpasset stuepublikummet bedre enn utelivets dansbare dunk–dunk.

Hos Kim Hiorthøi finnes ingen ubehagelige lyder. Han gir oss lyden av store øyne og kjærlig berøring. Melodiene er keitete på en måte det er umulig å mislike. Og de svenskspråklige samplingene («Är det kärleken som holder mig fast på jorden?») gjør at hevntanker og hat sovner stille inn. Aggresjonen mot Hiorthøi som oppskrytt talsmann for den alltid like motbydelige gode smak forsvinner i møte med et musikalsk uttrykk som utstråler en sjelden menneskelighet. Vi snakker syndenes forlatelse. Ikke så langt unna en religiøs opplevelse.