Kill Bill: Volume 1 var Tarantino på sitt verste. Ikke som i «nei gid, all denne volden nu til dags», men fordi man som tilskuer gjespet seg gjennom de mest «dramatiske» scener. Når man går fra å være oppslukt av handlingen, via å telle antall avkappede lemmer, til å lure på om når det var man skulle levere neste seminaroppgave, er noe feil. Og feilen var åpenbar: i sin iver etter å gjenfortelle de kule scenene fra alle filmene han har sett, glemte Tarantino at man må ha en grunnmur å bygge på for å unngå at de to timene blir en uinteressant hop av scener, mer enn en film. Dette kunne lenge unnskyldes med at det kom en del to, som skulle ordne opp og støpe alle scenene sammen til en råtøff rakker av en film. Vel, avlys festen, for så har ikke skjedd.

Volume 2 er bedre enn eneren, men ikke fordi den skaper noe som er mer helhetlig. Den har simpelthen kulere enkeltdeler. Den sitter på et helt fantastisk persongalleri, og sekvensen hvor The Bride får opplæring i håndgripeligheter av den gamle mesteren Pai Mei er i seg selv så bra at den forsvarer billettprisen. Men Tarantino fremstår mer og mer som en dårlig DJ med en fet platesamling. Mixtapen hans har flere fantastiske låter, men beaten glipper gang på gang.