Black Debbath har tatt det ikke så altfor lange skrittet fra tung, tung politisk rock til knallhard bluesbasert rikssynsing. At bandet er en av mange etterkommere av Gartnerlosjen (hvor også Kristoffer Schau var medlem) sier sitt om hvor mye alvor man kan forvente seg.

Det starter med «Den femte statsmakt», en låt med nok baller til å forsyne et firesifret antall kvinner med de nødvendige effekter til kjønnsoperasjonen. Derfra blir det fort mer stusslig, til tross for morsomme tekster. «Om bruken av tabuord i det norske språk» omtaler det månedlige, sengelek og pompen som ramsalte kraftuttrykk. «Ja og nei til EF» harselerer vellykket med en slagorddogmatisk europadebatt. Men balladen «Voggesang til trønderen» er fantasiløs; Black Debbath klarer ikke å lage fersk humor av inntørketheter som at trøndere har bart og drikker karsk.

Men når funker Black Debbath? Jo, når folk som ikke forstår vittige norske tekster kan forledes til å tro at bandet leverer seriøs stonerrock av høy klasse. Til det duger bare tittellåta. Og den som ønsker seg intelligent politisk satire, bør enten lete et annet sted eller anstrenge seg max for å tolke det inn i verket på egen hånd.