Mange Salvatoreanmeldelser har en pinlig tendens til å innledes med et fåfengt forsøk på å gi dette bandet en holdbar sjangerbetegnelse. Denne anmeldelsen er intet unntak.

Det er lett å falle for fristelsen å kalle Luxus for «rytmisk elektronisk post rock», men i mine øyne fremstår denne merkelappen ubegrunnet pretensiøs og derfor utilstrekkelig.

Salvatore har nemlig laget et meget tilgjengelig og lettfattelig album, som på ingen måte forsøker å overraske lytteren. Forutsigbarheten kan likevel ikke sies å utgjøre noen mangel ved denne utgivelsen. Salvatore klarer nemlig kunststykket å fenge uten å underholde, og stimulere uten å utfordre. Når bandet har funnet et groove som driver, forblir de der, og lar rytmene og temaene fornye seg selv i et fengslende repetitivt mønster.

Luxus henvender seg på et forbausende nøkternt vis til de fleste fargenyanser i et sundt menneskelig følelsesregister, uten å røske tak i noen av dem. På denne måten higer man ikke etter variasjon eller klimaks, men blir i stand til å nyte den målrettede prosessen mot noe som aldri kommer.

Derfor vil jeg lansere en ny, og i mine øyne, langt mer dekkende betgnelse på Salvatores musikk. Salvatore lager glimrende «gå–musikk». Ta derfor med deg Salvatore på spasertur, og du vil bli i stand til å nyte den sanne verdien av målløs gange og Luxus.