Utgangspunktet for den norske duoen Flying Edward er visstnok en 40 år gammel rytmeboks funnet i en container, og den britiske barneboka Book of Nonsense fra midten av 1800–tallet. En utrolig sjarmerende og kuriøs historie. Og musikken er tilsvarende kuriøs.

Foxtrot og serenader, bridge og gammel, britisk barnepoesi, debuten til Flying Edward er en smule surrealistisk. Det første som slo meg, var hvor anvendelig denne musikken ville være hvis David Lynch plutselig skulle bestemme seg for å lage en småsær, norsk undergrunns–kortfilm. Spesielt hvis en av kortfilmens sentrale elementer skulle være en stor karusell.

Antakelig skyldes karusell–assosiasjonene det naive og barnlige preget av plinge–lyder og barnedikt. Samtidig ligger det en snikende, urovekkende følelse over Spell Your Name, og jeg tipper at i kortfilmen ville alle barna blitt spist til slutt av en Stephen King–klovn som kom hoppende opp på karusellen.

Flying Edward bruker i alle fall et utrolig antall elementer å leke med. Elektronisk pop, vindspill, Kiss–cover og en Cohen–aktig vokal surret sammen i en helhetlig stemning som spinner fra det flytende, drømmende, og altså til det dystre og skumle. Og hele tiden innenfor det surrealistiske rammeverket som gir denne karusell–kortfilm–følelsen.

Om plata ikke er fullstendig bergtagende, kryper likevel den dystre stemningen som små nupper oppover ryggraden. Dette er ikke en plate for personer som allerede sliter med klovneskrekk.