Tar man TV–spill musikk fra nittitallet, fusion–jazz fra åttitallet, og supplerer det hele med et touch av R&B–hiphop anno 2000, skal man ha all honnør for innovativ musikalsk kokekunst. Likevel vokser faren for å mislykkes jo lengre man beveger seg fra de klassiske oppskriftene. Gutta i Elektrofant kan ikke sies å ha latt seg skremme av dette.

Wørk kombinerer noe så sjeldent som originalitet og tilgjengelighet, i form av temaer som klistrer seg på hjernen fra første stund. En fantastisk balansering dersom du liker det du hører, men som også gjør det umulig å mislike denne plata uten å hate den.

Band som Pluxus og Tortoise har bevist at det er mulig å lage behaglig musikk ved hjelp av småsure og Nintendoaktige syntlyder. Elektrofants forsøk låter i mine ører like behagelig som et gråtende barn i en fullstappet buss. I tillegg utsondrer denne utgivelsen, med sine malplasserte gitarsoloer, like mye sjarm som to brukte Q–tip.

Har du sansen for pornofilm–musikk og polyfoniske ringetoner, er dette skiva for deg. Men har du så mye som den minste aversjon mot elektronisk musikk, er jeg redd Wørk vil kunne få frem det verste i deg.